Norsk søndagsmesse i Kongsberg

1. lesning – 2 Mos 22, 21–27

Så sier Herren:

En innflytter må du ikke plage eller fare hardt med; for dere har selv vært innflyttere i Egypt.

Dere skal ikke plage enker og farløse. Plager du dem, og de roper til meg, vil jeg høre deres rop. Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd, så deres hustruer blir enker og deres barn farløse.

Låner du penger til en landsmann, til en fattig nabo, da skal du ikke være som en pengeutlåner mot ham. Du skal ikke kreve rente av ham. Tar du din landsmanns kappe i pant, skal du la ham få den igjen før solnedgang. For den er det eneste han har å dekke seg med, den skal han ha omkring seg. Hva skal han ellers ligge i? Og når han roper til meg, vil jeg høre; for jeg er barmhjertig.

Responsoriesalme

℟ Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du er min styrke og min frelse

Herre, du er min styrke,
jeg har deg hjertelig kjær.
Herren er min klippe,
min borg og min befrier.
℟

Herren er min Gud, klippen hvor jeg søker ly.
Han er mitt skjold og mitt vern, til hans frelse setter jeg min lit.
Lovet være Herren!
Jeg kalte på ham, og han fridde meg ut.
℟

Herren lever! Lovet være min klippe,
opphøyet være Gud, min Frelser!
Stor er hjelpen han gir sin konge,
han viser godhet og troskap mot sin salvede.
℟

2. lesning – 1 Tess 1, 5c–10

Brødre, dere vet jo selv hvordan vi gikk frem, og hva vi gjorde for dere. Og dere fulgte vårt eksempel, vårt og Herrens eget, og mottok Ordet, tross alle de trengsler det betydde, med den glede som Helligånden gir. Og dermed er dere også selv blitt et eksempel for alle de troende over hele Makedonia og Akaia.

For fra dere har Herrens ord fått lyde utover, ikke bare over Makedonia og Akaia, men overalt er den tro dere har til Gud, blitt kjent, slik at vi ikke mer behøver å tale om det. For folk kan selv berette om hvordan dere tok imot oss, om hvorledes dere vendte gudebildene ryggen for å tjene den Gud som virkelig lever og er til, og leve i forventningen om hans Sønns komme fra himlene – Jesus, han som han har oppvakt fra de døde, og som skal fri oss fra den kommende vrede.

Evangelievers

℟ Allelúia. ℣ Om noen elsker meg, akter han mitt ord, sier Herren,
så vil min Fader elske ham, og vi vil komme og ta bolig hos ham. ℟ Allelúia.

Evangelium – Matt 22, 34–40

På den tid fikk fariseerne høre at Jesus hadde bragt saddukeerne til taushet. Da samlet de seg om ham, og en av dem, en lovkyndig, spurte for å prøve ham: «Mester, hvilket er det største bud i Loven?»

Han svarte: «‘Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn.’ Dette er det første og største bud. Men det annet er det første likt: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ – På disse to budene hviler hele Loven, og Profetene med.»